Verkstedbakken Siw Nordheim

Det var en befrielse å komme hit

HADSEL: Siw og Asbjørn Nordheim gikk inn for et enklere liv da de flyttet inn i Verkstedbakken på Stokmarknes. – Jeg vokste opp med å leke i fjæra her, så det er litt som å komme hjem, sier hun.

Tor Johannes Jensen – torjo@blv.no – 76110950

For et par uker siden var endelig innflyttinga i det nye småhusområdet på Stokmarknes blitt virkelighet. I 2015 ble det gamle industriområdet i fjæra på Søndre regulert for boliger, og etter nyttår i 2016 begynte både riving av de gamle byggene og etter hvert salget på de nye. Nå er altså Steinsvik Hus ferdig med flere av de 22 første leilighetene ferdig.

– Nå er folk glade for å kommet i hus her. For noen ble det lenge å vente, men for oss, som ikke kjøpte før i fjor, kjennes det ikke så lang tid. Vi veit jo at byggeprosesser kan ta mer tid enn man hadde regnet med, sier Siw Nordheim.

Holder på å lande

I månedsskiftet begynte Siw og Asbjørn Nordheim innflyttinga, og ei ukes tid seinere forlot de feriehuset i Hognfjorden, der de har bodd siden huset ble solgt. Så fikk de den første natta i nytt hus. Det kjentes bra, og nå er de i ferd med å finne seg til rette med nye rom, nye omgivelser og ny utsikt.

De holder på å lande mentalt og nyte den nye tilværelsen.

– Vi har jo aldri bodd i noe så nytt! Det er romslige rom, og da vi tok det ene soverommet til utvidelse av stua, ble den utrolig stor og fin. Og så har vi en liten balkong utenfor stua og en stor på den andre sida, forteller Nordheim.

Panoramasalong

Verkstedbakken Siw Nordheim

Selv om det er mørkt mye av døgnet, er det fint å se på utsikten da også.

– Det er jo så mye lys at det føles litt som vi bor i storbyen, ler hun.

– Den første dagen vi satt og spiste frokost her, kjentes det nesten som å være i panoramasalongen på Hurtigruta.

Nostalgi

Verkstedbakken Siw og Asbjørn Nordheim

Mens alt ellers er moderne, har hun brukt et gammelt dørblad og skapt et nostalgisk miljø i gangen. Der er det gammeldags koselig.

Hun vokste opp rett i nærheten, på Søndre. Nå har hun bodd på Melbu i 30 år, men det føles som å komme heim.

– Jeg kjenner til og med igjen ei svak lukt av verkstedområdet som var her. Vi lekte jo her, rak i fjæra, stjal gulrøtter hos naboen og lekte kyss, klapp og klem, ler hun og forteller om butikken til Kitty og Halfdan Leinan, der hun og de andre hjalp til – og fikk sjokolademus som lønn.

– Vi brukte å dra ned på folkehøgskolen på Lillebørøya og se på elevene. Vi fikk jo venner der også, da vi ble eldre, sier hun.

Egne valg

Verkstedbakken Siw og Asbjørn Nordheim

Varmtvannstanken på badet flyttet de på andre siden av veggen, til boden innenfor kjøkkenet. Da fikk de plass til et stort badekar, for det ville de ha.

– Når vi blir gamle og det blir vanskelig å bruke badekaret, kan det fjernes, og vi kan sette inn en glassvegg og ha dusj der inne i huken, sier hun.

For her har de tenkt å bli værende. Alt er enkelt, godt planlagt og funksjonelt. De har betalt litt ekstra og valgt egne farger i de fleste rommene, i stedet for de standard kvite veggene. For Siw, som er interiør-interessert, har det vært artig å innrede.

– Vi har hatt helt frie hender til å tilpasse og forandre, men det er jo blitt litt dyrere, understreker hun.

Klarer seg med blomsterpotter

Her blir det ingen grasklipping eller snømåking.

– Det kan vi drive med på hytta i Hognfjorden. Vi hadde stor tomt, og på det verste måtte Asbjørn i skytteltrafikk mellom huset, Hognfjorden og et naust med en liten, grønn flekk i Hognfjorden for å klippe plen. Nå klare oss med blomsterpotter på balkongen. Og så skal vi leve, mener Siw Nordheim.

Det er ingen vedfyringsmulighet her, men det savner de ikke, for det er varmt nok med sentralfyring, og å fyre kan de gjøre i Hognfjorden, som hun sier.

Langsiktig

Selv om det er i hvert fall et par tiår til, ser de for seg å bli gamle i Verkstedbakken.

– Vi ser framover. Med å flytte nå, kan vi slippe det når vi er 70. Årene går fort. Jeg har møtt så mange gamle som har bodd tungvint og har angret på at de ikke flyttet før alt ble et ork. Vi snakket i et par-tre år om å flytte og hadde en modningsprosess, forklarer hun.

– Og så er jo sykehjemmet rett her oppe. Da blir det jo ikke så langt å flytte dit heller, ler Siw Nordheim.

Sosialt

Dessuten får de forhåpentlig mange år på seg til å finne seg til rette i et tettere sosialt fellesskap også.

– Vi har fått fantastiske naboer og kjenner stort sett alle. Det er jo en ny og sosial måte å bo på, synes hun.

Lettere

Verkstedbakken Siw og Asbjørn Nordheims leilighet

Flytting fra et stort hus til en leilighet betyr også at man ikke får plass til alt. Tida med to frysebokser og krushunder er ugjenkallelig forbi. Men det kjennes mest som en lettelse nå som de har kvittet seg med masse under flyttinga, og nå gleder de seg til å ha en enklere stil uten å ha så mye å tørke støv av.

– Det er fint, og vi fikk ryddet godt opp i flyttinga. Nå har vi fått en ny sjanse til å gjøre de tingene vi har lyst til.

Befrielse

– Man binder seg veldig til materielle ting, og vi eier jo altfor mye her i Norge. Nå er det en befrielse å slippe å eie så mye. Det gir sjelefred å bli kvitt noe og nyte livet, legger hun til.

Ute

Uteområdet skal følges opp av Steinsvik Hus til våren, med asfalt og beplantning, ei småbåtbrygge og sjøboder.

– Det eneste som mangler nå er postkassestativ. Men hvis vi ikke får regninger, har vi noe å skylde på når kreditorene ikke får sitt, ler Siw Nordheim.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *